Tidsserier for avfallstall i Norge gir grunnlag for optimisme…

January 28, 2019

I boken “Å se en havhest dø” skriver jeg (kanskje litt i kontrast til tittelen) om håp, om vilje til forandring og hva som skal til, og om verdenssamfunnet som sakte men sikkert drives i retning av løsninger på forsøplingsproblemet. Boken kommer i midten av februar, men jeg ser ingen grunn til å vente med dette innlegget:

I kapittelet som heter “Kan det fikses?” presenterer jeg en rekke tall, blant annet hentet fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). Jeg er fullstendig klar over at tall som spyttes ut midt i en tekst, er vanskelig å få et klart bilde av. Derfor har jeg satt sammen figurer som viser utvikling for noen nøkkeltall over tid. Dette innlegget er skrevet for de av dere som er interessert i datapunktene bak ordene. Figurene er produsert i R med pakken ggplot2, og alle data er hentet fra SSB.

Jeg hevder at norske avfallstall gir grunnlag for et optimistisk syn på retningen vi beveger oss i. Tallene viser at innsatsen vi i Norge gjør for å begrense avfallsmengden vår, sørge for bedre ressursutnytting og redusere mengden søppel som akkumuleres på søppelhauger, virker. I tillegg til å opplyse om miljøskadelige effekter ved forsøpling, mener jeg det er viktig å formidle dette. Figuren under viser hvordan avfallshåndteringen har endret seg i Norge i perioden fra 1995 og frem til 2016 (siste tilgjengelige tall). Den blå og den grønne delen viser andelene av avfallet som utnyttes i gjenvinning og kompostering. Disse andelene har økt. Den røde delen viser andelen som er sendt til deponier – altså på dynga. Denne andelen er kraftig redusert. Dette betyr blant annet at innsats for å kildesortere faktisk nytter.

Andelen avfall som komposteres og gjenvinnes (inkludert biogassutvinning) øker jevnt. Andelen som deponeres synker.
(Data: SSB)

Det tomme feltet som gjenstår innenfor den stiplede boksen i figuren over, representerer andre former for avfallsbehandling, som for eksempel forbrenning, energiutvinning, utnytting som fyllmasser, med mer… (Du kan finne tall for avfallsbehandling her.)

I 2011 endret SSB metoden de bruker for å sette sammen avfallsregnskapet. Derfor kan enkelte tall før og etter 2011 være vanskelig å sammenligne. For plast er tallene vidt forskjellige, fordi en del avfall som tidligere ble kategorisert som plast nå er gått over i andre kategorier. Tallene er altså mye lavere i dag enn før 2011, men dette reflekterer ikke en reell reduksjon. Jeg gjør likevel et forsøk på å presentere utviklingen grafisk ved å splitte opp serien.

Mengdene husholdningsavfall vi produserer i Norge har økt jevnt i lang tid, men de siste årene har mengdene vært nokså stabile. Mengden plastavfall øker fortsatt, men ikke like raskt som før.
(Data: SSB)

Årlig produsert avfallsmengde i Norge har økt jevnt i lang tid, men denne økningen har stoppet opp de siste årene. Mengden plastavfall øker fortsatt, men mye langsommere enn før. Disse to mønstrene kan bety at befolkningen bevisst jobber med å redusere sin avfallsproduksjon, spesielt siden vi stadig har økt i antall. Og befolkningsvekst bidrar naturlig nok til avfallsmengden.

Norges befolkning har økt jevnt siden 1995. (Tallkilde: SSB)

Avfallsmengden vi produserer per hode har faktisk avtatt de siste årene:

Husholdningsavfall målt i kilo per innbygger har økt jevnt i lang tid, men ser nå ut til å flate ut, ja til og med å gå litt ned. (Data: SSB)

Som de fleste forskere, har også jeg en ryggmargrefleks som gjør at jeg sjelden trekker slutninger om sammenhenger basert på få datapunkter. For meg er det derfor naturlig å være skeptisk til tolkningene ovenfor. Likevel, når man tenker over prosessene som ligger bak mønstrene vi observerer, er det vanskelig å finne annen forklaring enn at det er skjedd endringer i hvordan samfunnet ser på og håndterer avfall. Vi sorterer mer, og det finnes bedre systemer for å ta imot avfallet nå sammenlignet med tidligere.

Lenge hørte jeg til den delen av befolkningen som sjelden lar tvilen komme menneskeheten til gode. Helt siden tenårene fikk misantropien drivstoff hver gang jeg åpnet en avis, hver gang jeg så en nyhetssending eller engasjert meg i en politisk debatt. Og helt siden Twitter kom har jeg morfet til en forbanna grinebiter hver bidige gang jeg har forsøkt å skrolle gjennom feeden. Til tross for gladsakene, positive innslag og portretter av fantastiske mennesker, klarer jeg ikke la være å henge meg opp i de tingene som går galt, det som er feil her i verden, hvor jævla kjipt ting kan være… For to år siden skjedde det heldigvis noe som har ført til en gradvis endring i mitt verdensbilde. Jeg ble mamma. Nå ser jeg heller etter tegn på bedring, etter bekreftelse på at verden kan bli et bedre sted for datteren min. Neste bok på leselista er derfor Steven Pinkers The Better Angels of Our Nature. Vi må tro på at endring er mulig dersom de positive strømningene i samfunnet skal fortsette.