Det er søndag. I dag sto jeg opp klokka elleve, ringte pappa, og trakk på meg ullstilongsen og ulltrøya. Skøytebanen, Valle Hovin, var full av unger -store og små. Det er visst “skøytesportens dag” i dag. “Kuppern” (Knut Johannesen) hadde møtt opp og gikk runde på runde med de som måtte ønske å melde seg på “løp”. 400 m og løfte om medalje i enden. Det var mange danseskøyter, hockeyskøyter og et utall forskjellige fallteknikker med og uten hjelm ute på ytre bane i dag, ja. Men hyggelig var det :) For en gang skyld var det ren glede, og ikke kondomdrakter, som dominerte isen utenfor kjeglene. Det var godt å se.

Kroppen kjentes stiv og rar, og de indre rumpe- og lårmusklene mine protesterte litt i svingen. Blodsirkulasjonen i føttene opphørte og tærne kjentes mer som istapper enn menneskelig vev etter bare et par runder. Det merkelige med denne aktiviteten er at selv om stillingen er fullstendig naturstridig menneskekroppen og smerten i beina er påtrengende: Så er det så jævlig deilig! Det er så gøy når det går fort, vinden presser tårene frem og man kjenner skøyten sitte i isen under en. Når man kjenner suget ut av svingen (selv om det er sjelden i disse dager… teknikken er nok litt rusten…) og alle bekymringer er ute av verden. Det er vel kanskje nettopp det som er nøkkelen. De få timene der ute, når man glir av gårde, flyr av gårde, og alle bekymringer er lagt igjen i garderoben. Jeg avslutter litt plumpt med Kupperns udødelige ord: “To indre og vekk me’n!” og oppfordrer alle til å ta seg en tur ut i det fine vinterværet. Det er så godt for sjela!

Jeg tok meg selv i å drømme om kaffe og sjokolade. Kaffe og sjokoloade. Det er virkelig få ting som smelter sammen i nytelse som kaffe og sjokolade. Av jord og vann og lys. Og det er akkurat som man kan smake alt på en gang. Helt fantastisk. Det er faktisk helt fantastisk. Og så vakkert når det regner ute. Jeg får ikke sove og drømmer om kaffe… Endte med å laste ned mal for masteroppgave. Får da i alle fall gjort noe fornuftig med restenergien.