Sitter og ser Fame på TCM. Hvilken FILM! Jeg husker første gang jeg så den. Jeg satt fengslet på stuegulvet hjemme hos mamma og pappa ute av stand til å rive meg løs selv om mamma sto over meg og fortalte meg “for siste gang” at det var på tide å legge seg. Det var ikke på tide for meg. Jeg husker den elektriske følelsen jeg satt igjen med da filmen var slutt. Jeg ville danse, jeg ville skrike, jeg ville gråte og jeg ville le. Jeg tuslet i seng, sto opp kl sju dagen etter og gikk på skolen. Jeg var vel 11 år. Men den satt i. Og det gjør den fortsatt.

Åhhh! Scenen der Brunos far spiller Brunos musikk fra et gedigent anlegg på taxitaket, trafikken stopper opp og alle danser. ELSKER DET. Simpelthen elsker det.