Denne må bare sees. Ble twittret av Stephen Fry, så måtte bare sjekke den ut. Lo godt!

En høy, mørk mann med steppesko og et vinnende smil. Jada. Det er glatt. Men slik var det på den tiden, vannkjemmet og nypolert, kommersielt og mafiafinansiert. Likevel kommer man ikke vekk fra den fantastiske underholdningsverdien i så uskyldige og enkle historier. Når Gene Kelly smiler seg over skjermen er det bare å lene seg tilbake, slenge lakkskoa på stuebordet og la den indre danseren utfolde seg. Det er akkurat dette man trenger i masteroppgaveinnspurten.

Ahh, step-tap-ball-change, klakketiklakk, takktakk.

Jeg sitter og ser på film med et glass soltørka tomater, et glass grønne oliven med hvitløk og en halvliter med farris. Filmen er halvdårlig og jeg begynner å få et fettlag på innsiden av munnen som ikke lenger er mulig å skylle ned med boblevann. Jeg skal egentlig lese to kapitler før jeg legger meg, men dette fettlaget… tror jeg går og henter en øl. Kanskje det tar knekken på fettlaget og øker motivasjonen? Veldig desperat etter entusiastiske positive utrop og overivrig nikking her merker jeg. Jeg later som refleksjonen i vinduet er en annen person, jeg… Ahh… Grolsch.

Sitter og ser Fame på TCM. Hvilken FILM! Jeg husker første gang jeg så den. Jeg satt fengslet på stuegulvet hjemme hos mamma og pappa ute av stand til å rive meg løs selv om mamma sto over meg og fortalte meg “for siste gang” at det var på tide å legge seg. Det var ikke på tide for meg. Jeg husker den elektriske følelsen jeg satt igjen med da filmen var slutt. Jeg ville danse, jeg ville skrike, jeg ville gråte og jeg ville le. Jeg tuslet i seng, sto opp kl sju dagen etter og gikk på skolen. Jeg var vel 11 år. Men den satt i. Og det gjør den fortsatt.

Åhhh! Scenen der Brunos far spiller Brunos musikk fra et gedigent anlegg på taxitaket, trafikken stopper opp og alle danser. ELSKER DET. Simpelthen elsker det.