OK, dette er tredje gangen i løpet av fem uker og denne gangen fikk jeg det skikkelig. Ustoppelig slimproduksjon og et hode som føles numment og ubrukelig om dagen og er fullt av kafkadrømmer om natta. Utrolig slitsomt. Etter å ha sittet inne i fire dager klarte jeg endelig å stabbe meg bort til 7-11 på smestad for å kjøpe de mest basale, vitale næringskildene: En halvliter Häagen-Dazs, pizza, cola, en eller annen appelsinbrus ved navn “feelgood”, sæterrømme, chips og hvitløk… og en liter helmelk til å lage kaffebaserte jumpstartere med. Jadda. Jeg skal nok være på beina igjen snart!

Nå sitter jeg i sofaen og “feelgooder”, Häagener og ser teite tv-serier mens jeg googler pink floyds comfortably numb. Jeg oppdaget til min forskrekkelse at jeg i mange år har sunget helt feil tekst. Jeg har gaulet: “My head felt just like two balloons”. Jeg har jo lurt litt på hvorfor akkurat to, men for så vidt følt at beskrivelsen var ganske treffende. Etter å ha hørt litt nøye etter med nye høretelefoner, uten å ta livet av låta med min egen gauling, hørtes det mer ut som: “My hands felt just like two balloons”. Noe som jo viste seg å stemme. Flaut.

Jeg skal ikke en gang komme inn på hva jeg sang til Michael Jacksons BAD. Jeg kunne hele kassetten utenat… i barnehagen… Tror ikke engang MJ selv ville kjent igjen teksten.

Det er søndag. I dag sto jeg opp klokka elleve, ringte pappa, og trakk på meg ullstilongsen og ulltrøya. Skøytebanen, Valle Hovin, var full av unger -store og små. Det er visst “skøytesportens dag” i dag. “Kuppern” (Knut Johannesen) hadde møtt opp og gikk runde på runde med de som måtte ønske å melde seg på “løp”. 400 m og løfte om medalje i enden. Det var mange danseskøyter, hockeyskøyter og et utall forskjellige fallteknikker med og uten hjelm ute på ytre bane i dag, ja. Men hyggelig var det :) For en gang skyld var det ren glede, og ikke kondomdrakter, som dominerte isen utenfor kjeglene. Det var godt å se.

Kroppen kjentes stiv og rar, og de indre rumpe- og lårmusklene mine protesterte litt i svingen. Blodsirkulasjonen i føttene opphørte og tærne kjentes mer som istapper enn menneskelig vev etter bare et par runder. Det merkelige med denne aktiviteten er at selv om stillingen er fullstendig naturstridig menneskekroppen og smerten i beina er påtrengende: Så er det så jævlig deilig! Det er så gøy når det går fort, vinden presser tårene frem og man kjenner skøyten sitte i isen under en. Når man kjenner suget ut av svingen (selv om det er sjelden i disse dager… teknikken er nok litt rusten…) og alle bekymringer er ute av verden. Det er vel kanskje nettopp det som er nøkkelen. De få timene der ute, når man glir av gårde, flyr av gårde, og alle bekymringer er lagt igjen i garderoben. Jeg avslutter litt plumpt med Kupperns udødelige ord: “To indre og vekk me’n!” og oppfordrer alle til å ta seg en tur ut i det fine vinterværet. Det er så godt for sjela!

Da har jeg endelig klippet sammen de siste videosnuttene fra Svalbard. For å få plass til dem på siden måtte jeg fjerne noen av de gamle. Det er i midlertidig bare å gi beskjed dersom det skulle være ønske om å få tak i dem.

En av mine søstere er utdannet innen hotellbransjen. Av den grunn har hun et visst innblikk i hva som finnes der ute av ekstravaganse i de baner. Hun fortalte meg om et hotell i Dubai der en heis på 150 etasjer er ”bekledd” med et gedigent akvarie… Et akvarie i 150 etasjer! Rundt en heis! (Jeg så med en gang for meg noen heftige James Bond scener…)… Hun fortalte om vintårn så høye at for å rekke de øverste vinflaskene, var det ansatt turnere som iført sølvglinsende kondomdrakter spratt opp og ned i noen elastiske seleanretninger… makan…

Jeg sitter og stirrer i julesylta mi og funderer over hvor mye penger et opphold på et slikt sted ville kostet… (Et raskt søk på nett i ettertid ga meg en ide… 2000-5000 USD pr natt…) Jeg sitter altså der med julesylta og sennepen og pappas gamle historier i øret mens jeg innser at jeg er fryktelig naiv. Jeg kan ikke fatte eller begripe at det finnes et marked for slik overdådighet. Jeg kan ikke forstå hvordan mennesker kan ha samvittighet til å bruke så mye penger på bare reinspikka overflatisk tullball. Jeg kjenner sennepsmaken i munnen bli ganske ubehagelig. Mari, min søster, ser på meg med sine store blå øyne og sier: “Alle kunne klart seg med halvparten av det vi har! Vi kunne solgt husene, bilene, leilighetene og hyttene våre, flyttet inn i akkurat det vi trenger og gitt vekk resten. Men det er jo ingen som vil det!” Jeg er ikke enig i at alle kunne det, men jeg forstår hvor hun vil…

Har man råd til å brenne av 35 000 dollar på en jævla ussel uke i kvalmende luksus, har man faktisk mulighet til å gjøre verden litt bedre for betraktelig flere mennesker enn seg selv. Man kan investere i et lite stykke bedre verden. Gi det til Leger Uten Grenser! Jeg trives med min vaskemaskin og min TV og en tur på pøbben i ny og ne. Det er svært lite jeg kan bidra med selv om jeg halverer disse utgiftene… Likevel. Jeg har da i alle fall råd til å gi en slant i ny og ne. Så min oppfordring er som følger: Tenk deg om en ekstra gang før du tar den siste unødvendige ølen på pøbben, og spør deg selv om ikke pengene hadde vært bedre investert et annet sted i verden.

http://www.legerutengrenser.no/

Eksamen overstått. Bak meg satt en fyr som var veldig veldig tunghørt… som var veldig veldig forkjøla. Han satt og gurgla og harka og hosta og hveste gjennom hele eksamen. Det verste var mot slutten, da han litt stressa begynte å mumle besvarelsen sin rimelig høyt… litt sånn rainmanaktig. Fyfaen. Hadde lyst til å pælme pennalet mitt etter den stakkars mannen. Var jo litt hostete og harkete selv. Synes veldig synd på utvekslingsstudenten som i tillegg til å sitte i nærheten av meg og Rainman, sleit no jævlig med å finne ut av de helvetes gjennomslagsarkene… Da han spurte vakten pent om hjelp på engelsk, svarte vakten på norsk. Og da gutten ga uttrykk for at han ikke forsto, snakket vakten bare høyere, fortsatt på norsk. Herregud, så glad jeg er for at dette var siste eksamen!