Jeg sitter og ser på film med et glass soltørka tomater, et glass grønne oliven med hvitløk og en halvliter med farris. Filmen er halvdårlig og jeg begynner å få et fettlag på innsiden av munnen som ikke lenger er mulig å skylle ned med boblevann. Jeg skal egentlig lese to kapitler før jeg legger meg, men dette fettlaget… tror jeg går og henter en øl. Kanskje det tar knekken på fettlaget og øker motivasjonen? Veldig desperat etter entusiastiske positive utrop og overivrig nikking her merker jeg. Jeg later som refleksjonen i vinduet er en annen person, jeg… Ahh… Grolsch.

Sitter og ser Fame på TCM. Hvilken FILM! Jeg husker første gang jeg så den. Jeg satt fengslet på stuegulvet hjemme hos mamma og pappa ute av stand til å rive meg løs selv om mamma sto over meg og fortalte meg “for siste gang” at det var på tide å legge seg. Det var ikke på tide for meg. Jeg husker den elektriske følelsen jeg satt igjen med da filmen var slutt. Jeg ville danse, jeg ville skrike, jeg ville gråte og jeg ville le. Jeg tuslet i seng, sto opp kl sju dagen etter og gikk på skolen. Jeg var vel 11 år. Men den satt i. Og det gjør den fortsatt.

Åhhh! Scenen der Brunos far spiller Brunos musikk fra et gedigent anlegg på taxitaket, trafikken stopper opp og alle danser. ELSKER DET. Simpelthen elsker det.

Jeg tok meg selv i å drømme om kaffe og sjokolade. Kaffe og sjokoloade. Det er virkelig få ting som smelter sammen i nytelse som kaffe og sjokolade. Av jord og vann og lys. Og det er akkurat som man kan smake alt på en gang. Helt fantastisk. Det er faktisk helt fantastisk. Og så vakkert når det regner ute. Jeg får ikke sove og drømmer om kaffe… Endte med å laste ned mal for masteroppgave. Får da i alle fall gjort noe fornuftig med restenergien.

Torbjørn har ofte mye å si. Selv når han mener han er helt tom i hodet, triller det ut trille på trille… Kanskje det kommer fra et annet sted enn hodet?