En høy, mørk mann med steppesko og et vinnende smil. Jada. Det er glatt. Men slik var det på den tiden, vannkjemmet og nypolert, kommersielt og mafiafinansiert. Likevel kommer man ikke vekk fra den fantastiske underholdningsverdien i så uskyldige og enkle historier. Når Gene Kelly smiler seg over skjermen er det bare å lene seg tilbake, slenge lakkskoa på stuebordet og la den indre danseren utfolde seg. Det er akkurat dette man trenger i masteroppgaveinnspurten.

Ahh, step-tap-ball-change, klakketiklakk, takktakk.

OK, dette er tredje gangen i løpet av fem uker og denne gangen fikk jeg det skikkelig. Ustoppelig slimproduksjon og et hode som føles numment og ubrukelig om dagen og er fullt av kafkadrømmer om natta. Utrolig slitsomt. Etter å ha sittet inne i fire dager klarte jeg endelig å stabbe meg bort til 7-11 på smestad for å kjøpe de mest basale, vitale næringskildene: En halvliter Häagen-Dazs, pizza, cola, en eller annen appelsinbrus ved navn “feelgood”, sæterrømme, chips og hvitløk… og en liter helmelk til å lage kaffebaserte jumpstartere med. Jadda. Jeg skal nok være på beina igjen snart!

Nå sitter jeg i sofaen og “feelgooder”, Häagener og ser teite tv-serier mens jeg googler pink floyds comfortably numb. Jeg oppdaget til min forskrekkelse at jeg i mange år har sunget helt feil tekst. Jeg har gaulet: “My head felt just like two balloons”. Jeg har jo lurt litt på hvorfor akkurat to, men for så vidt følt at beskrivelsen var ganske treffende. Etter å ha hørt litt nøye etter med nye høretelefoner, uten å ta livet av låta med min egen gauling, hørtes det mer ut som: “My hands felt just like two balloons”. Noe som jo viste seg å stemme. Flaut.

Jeg skal ikke en gang komme inn på hva jeg sang til Michael Jacksons BAD. Jeg kunne hele kassetten utenat… i barnehagen… Tror ikke engang MJ selv ville kjent igjen teksten.

Sitter og ser Fame på TCM. Hvilken FILM! Jeg husker første gang jeg så den. Jeg satt fengslet på stuegulvet hjemme hos mamma og pappa ute av stand til å rive meg løs selv om mamma sto over meg og fortalte meg “for siste gang” at det var på tide å legge seg. Det var ikke på tide for meg. Jeg husker den elektriske følelsen jeg satt igjen med da filmen var slutt. Jeg ville danse, jeg ville skrike, jeg ville gråte og jeg ville le. Jeg tuslet i seng, sto opp kl sju dagen etter og gikk på skolen. Jeg var vel 11 år. Men den satt i. Og det gjør den fortsatt.

Åhhh! Scenen der Brunos far spiller Brunos musikk fra et gedigent anlegg på taxitaket, trafikken stopper opp og alle danser. ELSKER DET. Simpelthen elsker det.