Ojoj! Nå var det lenge siden sist. Enda et nyttår er passert uten at jeg merker den helt store forskjellen i meg selv… Men ting har definitivt skjedd. Kjæresten min og jeg har kjøpt hus på Nesodden, jeg har skaffa meg bikkje (Birk – en schnauzer), USA har en afroamerikansk president (jeg vinket til ham der han stod på balkongen ) og Michael Jackson er død. Tenk det! MJ sykla i 2009. Vi var i USA da det skjedde, eller rettere sagt – jeg var på vei over. VG-overskriften traff meg i fleisen og jeg måtte spørre sidemannen om det virkelig var sant. I New York City var det stor ståhei med minnestund og T-skjorter på hvert gatehjørne. Billie Jean ble pumpet ut av byens høyttalere hver halvtime og gatedanserene hadde gått fra basketballuniform til hvite teipbiter rundt fingrene og lakksko. Uansett hvilken matvaremaskin vi gikk inn lød det: “How about that Michael Jackson…?” Nei, how about… Nå er vi på full fart inn i 2010. Jeg skal være ferdig med oppgaven i oktober 2010. Jeg tror nok dette året blir litt ekstra spesielt…PS.
I år drar vi på hytta!
;)

Fjasete nordmenn i sjampanjerus og altfor glatte sko ute i de spjåkete Oslogatene en helt vanlig mandagskveld brenner av flere tusen for å se stjerner eksplodere i de slørete øyeblikka man er litt usikker på om noe egentlig har forandra seg fra i fjor. Jah, så var vi igang med enda et nytt og spennende år. En tårevåt, mascaradryppende, mobiltelefonpratende blond jente kommer sjanglende i tvilsomt fokus og ønsker kjæresten sin til helvete. Jeg sukker. Jeg sukker tungt og smiler forsiktig til en mann i 50-åra som ser ut som han har landa på feil planet, men gjør sitt beste for at ingen skal merke det… Han forsøker å møte blikket, ca en halvmeter fra mitt, men går nesten på tryne mens han snøvler “Godt jæhvla nyttår!” før han setter seg ned på trappa foran et nedslitt utested. Det står en mann med rosa partyhatt og pisser på neste hushjørne. Inntrykk jeg sitter igjen med denne kvelden fortoner seg som en grøt av 90-tallsslagere, øllukt, svett dansegulv, irraitasjon over manglende toalettpapir og manglende kollektivtrafikk, altfor lang taxikø og altfor lite klær på vei hjem i minusgrader… Fyll og fanteri kan absolutt være koselig og noen ganger nødvendig, men jeg forstår meg liksom ikke helt på nyttårsaften’greia’. Det blir rett og slett litt for mye for meg når mer eller mindre hele jordas befolkning på død og liv skal ha det så jævla festlig – Alle på en gang! Det blir krampeaktig, og ganske ofte ikke så innmari festlig når det kommer til et stykke. – Og om noe har forandra seg fra i fjor? Jeg våkner dagen etter med nøyaktig samme følelse som for ett år siden: Herfra kan det bare gå oppover! Opp av søvnen, opp av senga, ut av bakfylla og på hue og ræva inn i 2008 enten jeg vil eller ikke, og jeg tenker som i fjor: “Til neste år stikker jeg på hytta!”. Hurra! Vi er en fascinerende gjeng med celleklumper. Godt nyttår, folkens!